Wergelands barnesanger



I N N H O L D

FORORD
Fuglene
Værhanen og måltrosten
Dompapen
Flua
Sommerfuglen
Edderkoppen
Bekken går i engen
Dyrene
Jeg selv
Jeg selv (Ved I.R.H. etter H. Wergeland)
Hunden
De tre par og den ene
Aftenbønn
Fattigmann
Hoggormen
Lønnen og granen
Barnepreken
Sankt Jodoks brød
Hellige tre Kongers legende
Etter tidens leilighet
Språklære. Gramatikk
Morgensang
Stigen
Norges Storting
Omen Accipio
Norges konger
Hvor ofte skal Gud takkes
Vuggevise
Vesle Hans' eventyr
Nisser og dverge
Vi ere en nasjon vi med








FORORD

Av Ingeborg Refling Hagen

Wergeland er en mektig pedagog, det merker en når en bruker hans læredikt for barna. Men for at de skal få et forhold til sin lærer og takke ham, og spørre videre, har jeg laget disse omkvedene som stadig minner om hvem han er og hva han vil.
Gjentagelsens hemmelighet gjør at diktene går lynfort inn i erindringen.
Jeg har også skiftet ut noen av de danske ord med norske, og laget norsk rettskrivning, for ellers er skolen redd at barna skal forvirres i ortografien.
Dette ber jo Wergeland om selv! Han vil føres med fram gjennon tiden! Og lenger enn han gikk i radikal rett- skrivning kunne en ikke få lov til å gå på den tiden han levde.
Beate Kraggerud har bygget diktene og sangene opp med bevegelser og mimikk. Dette er til uvurderlig hjelp, særlig for de ganske små, men også for de større som er blitt opprevet og urolige og har vanskelig for å konsentrere seg.
Diktene blir samtidig til vakre danser og leker. Og alle blir opptatt, alle får være med, ingen er utenfor.
Hvor jeg har gjort en radikal forandring, har jeg satt Wergelands dikt ved siden av.
Barna på Linderud er fra noen måneder, til 10 - 11 år. Dette er en av de samlinger som er helt uunnværlige på Linnerud.


Tangen, 25. februar 1972

Ingeborg Refling Hagen.









FUGLENE


(Mel.: Jens Vejmand)

Ørnen er fuglekonge, den har et farlig ry.
Blod smaker best dens tunge, den svever over sky.
Så synger snille Henrik fra Eidsvoll Prestegård,
Og lærer oss om fuglene i fine skogen vår.

Og papegøyen sladrer om alt - ditt og datt.
I dammen snadrer anden, den vraker ingen mat.
Den svarte kråka stjeler i furen spilte ert,
men vanskelig man teller de mark den har fortært.

I luften synger lerka, bokfinken i et tre.
På vannet gynger svanen sin barm så hvit som snø.
Så synger snille Henrik fra Eidsvoll Prestegård,
og lærer oss om villfugl og fugl i parken vår.

Og hanen vekker lathans, med røst som en trompet,
og mor si høne klekker et egg, hver morgen ett.
Hvor mange snes forresten er ikke lettvint sagt.
En kunne nesten si det slik at penger den har lagt.

På taket hermer stæren, den hermer hva den vil.
Sin hytte bygger skjæren av pinner i en pil.
Men skogens syngemester er taletrosten nok.
Han i det lille hodet sitt har jo en notebok.

De synger alle fugler, men hver på eget vis.
Selv gamle kirkeugle vil synge Herrens pris.
Så synger snille Henrik fra Eidsvoll Prestegård
og lærer oss om fuglene i fine skogen vår.



VÆRHANEN OG MÅLTROSTEN


(Mel.:Tone Groven Holmboe)

"Snarrarrar." - Hva er det for en fugl?
Er Gjertrudsfuglen ute
for vårregn å bebude -
snarrarrar - så like over jul?

"Snarrarrar." Det er en fugl av tre.
Tre pinner er det hele,
attglemt på bondens mæle -
snarrarrar - alt siden det kom snø.

"Snarrarrar." Værhanen blir så stolt:
"Du måltrost der på grene
nå synger jeg alene.
Snarrarrar - det høres i ditt holt."

"Snarrarrar." Jeg synger året om.
Du kun mens løvet skyter.
Da sier man du byder -
snarrarrar - litt av din fattigdom.

"Snarrarrar." Se vandringsmann han flyr
forbi værhanens aker,
men hver gang trosten klager -
snarrarrar - da stanser folk og dyr.


DOMPAPEN


(Mel.: Tone Groen Holmboe)

Se, som en rose sitter
i rognens høyeste kvist
rødbrytet liten dompaphan
ved siden av hunnen grå

Hvor prektig er dens vinge.
Med den den flyver så høyt.
Den spiser sure rognebær,
men takker dog gud derfor.

Av mos og tørre kvister
sitt rede byger den tett.
Den klekker der sin yngel ut,
og synger til gud sin takk.

Den gir en dyktig lekse
til de uartige barn
som sover og som spiser,
men takker ei gud derfor.

Den lille skolemester
i rognen har meg lært,
å takke gud der ovenfor
for rede og mat og liv.


FLUA


(Mel.: Ekebladene)
(Med omkved av
Ingeborg Refling Hagen)

Gud gjorde vesle flua,
og jeg kan drepe den,
men se, på himmelvekta
veier den jo likt med meg.
Så lærer gode Henrik,
gi trygghet, livd og ly,
og se deg selv i slekt med
luftens aller minste fly.

Gud gir den vesle flua mat,
han sørger og for meg.
Men ville pine stakkars kre
gjør bare ondskap glad:
Så lærer gode Henrik,
gi trygghet, livd og ly,
og se deg selv i slekt med
luftens aller minste fly.


SOMMERFUGLEN


(Mel.: Eivind Groven)

Den prektigkledde sommerfugl
er fløyet fra guds hånd.
Han ga den gyldne ringer
og røde purpurbånd.

Han lærte den å flyve høyt,
høyere enn jeg er.
Den har nok fuglens lyster,
men ei dens dun og fjær.

Og alle verdens mennesker
og alle konge bud
ei gjøre kan en sommerfugl.
Det kan alene gud.



EDDERKOPPEN


(Mel.: Kom Mai...) (Med omkved av
Ingeborg Refling Hagen)

Med åtte øyne kvasse
to vidt oppspilte klør,
må edderkoppen passe
sin vev, det silkeslør.
Så synger kloke Henrik,
og nå syng vi som han.
Så lærer vi om krypet,
både egenskap og navn.

De fine tråder spinner
den ut av eget skjød.
Den arme flue finner
i det sin bitre død.
Så synger kloke Henrik,
og nå syng vi som han.
Så lærer vi om krypet,
både egenskap og navn.

Så er og mange snarer
for menneskene lagt.
Men gud vil den bevare
som stoler på hans makt.
Så synger kloke Henrik,
nå synger vi som han,
og lærer oss på det vis,
krypets egenskap og navn.


BEKKEN GÅR I ENGEN


(Mel.: Tone Groven Holmboe)

Bekken går i engen,
bekken godt seg morer nok.
Springer over rot og stokk,
og over høye stener.

Bekken ler bak grener,
hør den ler i gresset godt.
Alt hva der er sort og grått
kan bekken ikke like.

Liten bekk vil gnide
stenens stygge ansikt hvitt,
vasker den så jevn og tidt
med bølgene som glider.

Ren den blir med tiden,
om den ikke bliver hvit.
Den gang stenen trillet dit,
da var den sort og muldet.

Nå er den som gullet.
Ren som gull jeg også blir,
blott du, lille bekk, meg gir
i hånden kun en dråpe.

Jeg kan lenge rope,
bekken gjør dog ikke stopp,
løfter ei en dråpe opp
og øser meg i hånden.

Men på siljevånden,
voksende på bekkens bredd,
hopper liten erle ned
og dypper hele vingen.

Hjelp deg selv, er tingen!
Det har jeg av fuglen lært.
Bekken har meg vann forært,
men selv jeg må nok ta det.

Nå kan fuglen jage
rundt i himmelen med lyst.
Se, hvor strålende dens bryst
de friske vinger fører.

Jeg som den vil gjøre.
Hånden vil jeg dyppe ned,
vaske den og ansikt med,
så det tar ingen ende.

Så tør jeg det vende
freidig dit hvor fugler flyr,
se, om ei blant himlens sky'r
jeg kan små engler kjenne.

Milde blikk de sender,
når de ser at jeg er ren,
som den klare edelsten
som kan i mørket brenne.




DYRENE


(Mel.: Tyven, tyven...)
(Omkved av
Ingeborg Refling Hagen)
Hunden kommer er den kallet,
katten lister seg da bort.
Geita er på kneet skallet,
bjørnerompa ganske kort.
Sier Wergeland,
vi må kjenne ham,
vi må lære alt han skrev for norske barn!

Stolte hest kan langt meg føre,
han kan trekke plog og harv.
Mikkel rev med spisse ører
er og blir en listig skarv.
Sier Wergeland...

Ulven tuter fælt i skogen,
følger rappe hares spor.
Musa lever godt på låven,
grevlingen i bakken bor.
Sier Wergeland...

Gaupa lurer i fra treet
på den arme lappens rein.
Kua tygger drøv på kveet.
Røyskatt gnager under stein.
Sier Wergeland...

Lodne jerv er alt forsluken.
Geita gnager gjerne bark.
Oteren lister seg på buken,
stjeler fisk i fiskepark.
Sier Wergeland...

Det er enda mange flere,
det er flaggermus og vånd.
Beveren som kan unnvære
til sitt hus byggmesters hånd.
Sier Wergeland...

Alle går i egne klær
og har sin egen karakter.
Egne plager, egne gleder,
Gud, vår fader, deres er.
Sier Wergeland...

Alle må hva de fortære
skaffe seg ved egen makt.
Gid til menneskenes ære,
det om dem og kan bli sagt!
Ønsker Wergeland...


JEG SELV


Mine hender - så nette gjorte,
å gjøre hva jeg vil!
Smågutten må et håndverk lære,
å sy må piken til.

Mine øyne - den hele verden
står malt i deres speil.
Med dem jeg kan og lese
i boken uten feil.

Min tunge - den er vel derfor
ei gjort å banne med?
Nei, til å tale sannhet.
Mitt "Ja" det er min ed.

Mine ører - hvor jeg fanger
i deres trakt hvert ord.
Jeg høre vil om veien
til himmelen fra jord.

Mine tanker - frem de kommer,
jeg vet ei selv hvorav.
Jeg tenker på mine foreldre
som liv og alt meg ga.

Mitt hjerte så hårdt kan banke
av smerte eller lyst.
Gid våken imot synden
det slår meg i mitt bryst.


JEG SELV

(Oversatt av
Ingeborg Refling Hagen)

Hendene mine, så vakkert gjort.
Med dem jeg gjør nå hva jeg vil.
Småguttene må et håndverk lære,
men sy må alle småjenter til.

Og øya mine, se hele verden
den står jo avmalt i deres speil.
Med øya mine kan jeg og lese
i vesle boka mi uten feil.

Med tunga mi kan jeg forme ordet.
Den skal jeg slett ikke bande med.
Nei, den er gjort til å snakke sannhet,
og jaet mitt, det skal bli min ed.

Se øra mine, i øretrakta
der kan jeg fange hver lyd, hvert ord.
Med dem jeg gjerne kan lære veien
som bær til himmelen i fra jord.

Og tanker tenker jeg, fram de kommer
og ikke vet jeg hvor de kjem fra.
Jeg tenker ofte på far og mor min
som både livet og alt meg ga.

Og hjertet mitt, kjenn så hart det banker,
det slår av smerte, det slår av lyst.
Jeg skulle ønske det slo meg vaken
når ondskap frister meg i mitt bryst.


HUNDEN


(Mel.: Ekebladene)

Jeg aldri mer vil hunden slå,
men klappe varlig den,
dens hale til å logre få,
så blir den jo min venn.
Så sier snille Henrik og klapper hunden sin,
Jeg vil og gjøre slik som han og stelle godt med min.

Det vennskap ei foraktes bør,
for den så trofast er.
Den glemmer ei hva godt jeg gjør,
hans blikk mitt hjerte ser.
Så lærer snille Henrik og klapper hunden sin,
jeg vil og gjøre slik som han og stelle godt med min.

Kom da min kjære kamerat,
jeg dele vil mitt brød.
Min hånd skal tjene deg til fat,
min venn i liv og død!
Så lærer snille Henrik og klapper hunden sin,
jeg vil og gjøre slik som han og stelle godt med min.


DE TRE PAR OG DEN ENE


(Mel.: Tone Groven Holmboe)

For ører to, men munn kun en,
vi har vår Gud å takke.
For meget skal du høre,
men så lite derom snakke.

To øyne og en munn ... hvordan!
Det kan deg ei fornøye?
For meget må du se, men kan
du mangt et taus fordøye?

To hender har du og en munn,
det herrens kløkt deg viser.
De to til arbeid er,
kun den ene til å spise.


AFTENBØNN


Når jeg legger meg til hvile,
tretten engler om meg står.
Tvende med min høyre smiler,
tvende til min venstre går,
to på vakt ved hodeputen,
to ved foten dessforuten,
to meg dekker,
to meg vekker,
en meg viser
alle himlens paradiser.


FATTIGMANN


Himlen er min hette.
Hvem kan på den lette?
Jorden er min sko.
Skogen er mitt bo.
Korset er mitt sverd.
Det gir fattigmann ridders verd.


HOGGORMEN


Med ildrødt øye, tungen kløvet,
hoggormen fram av klippens rift
sniker seg raslende i løvet.
Pass opp, dens tann er full av gift.

Med skjell er hele kroppen dekket,
som blankt og glatt stål polert.
Et bånd, av svarte spetter flekket,
går i fra hode og til stjert.

En hoggorm, ble det sagt, klengte seg
om en apostels ankelled.
Han ristet benet sitt og slengte,
selv uskadd, ormen langt avsted.


LØNNEN OG GRANEN


Granen:
Hva er det for en gild musikk hver aften i din topp? Det mine mørke grener fast til glede vekker opp.

Lønnen:
Det er en munter bisverm som jeg har gitt le,
og siden knapt i skogen fins så lykkelig et tre.
Jeg har musikk den hele dag, blott for jeg den tillot
å slikke seg litt honning av min krones overflod.
Hver gren er full av virksomhet, og hvert et lite blad
hvor dovne larver forhen krøp er nå blitt flidens fat.
I Hakkespettens tomme hull er voks og honning skjult.
Nå synes jeg mitt bryst har fått et hjerte, ømhetsfullt.

Granen;
Aha! Du lar da fremmede din sødme suge ut?
Før bryte stormen av hos meg de søte forårsskudd!
Og alt mitt gyldne støv jeg før utslår for vær og vind.
I mine skygger slipper jeg ei slike gjester inn.
Min terpentin som smeltet sølv på fjellet renner ned.
Så har den gjort i hundre år og skal i evighet.

Lønnen:
Slipp bien til, en kake voks den legger deg igjen.

Granen:
Hva voks? Hva honning? Hundre år jeg levet uten den.
Jeg er mitt lands representant, av tanken på det hverv
jeg lever blott - for andre har jeg derfor ingen skjerv.

Lønnen:
Forjag da liv og virksomhet og livets lyst med dem!
Og bli i andre hundre år kun fattigdommens hjem!
På kjærlighetens gjestfri fat, om nøysomt, uten pynt,
bestandig finnes lagt igjen takknemlighetens mynt.
Gi saft - igjen du honning får, gi ly - du får musikk!
Gi frihet, mørke gran! - Du får det liv du ser jeg fikk.
Hør hvilken lystighet det er hist i den gamle lind!
Han har som jeg, den lille ting: Et gjestevennlig sinn.
Der svermer bier som hos meg, fritt rundt om i dens topp.
Hver gren er som en full fabrikk hvor rikdom dynges opp.
Og pilen, rognen - se deg blott omkring du kloke gran!
Eksempler rundt om viser deg en bedre lykke an.

Granen:
Har dovenskapen ei en smak av sødme?
Har den ei?
Og ensomheten ei sitt behag - ?
Jeg er nå sådan jeg!



BARNEPREKEN


En torsk og en flyndre -
min preken begynner.
En ku og en kalv -
min preken er halv.

En ulv som kan tute -
min preken er ute.
Gå hjem alle mann!
Gjør maten i stand!

Har du meget - så gled deg,
og la mange få med deg!
Har du bare ett grann brød -
del det lell med sult og nød!
Har du bare en liten smule,
så strø den ut for himlens fugle.


SANKT JODOKS BRØD


En gang en Hellig juleaften kom,
for rett sin gamle tjeners dyd å prøve,
Vårherre selv til Hellig Jodoks dør
og bad som tigger om et stykke brød.

"Gi", sa Jodok til husholderen,
"Gi ham, min venn!" - "Jo, Gi?" svarte denne,
"Å, kjære Herre, kun et brød vi har.
Hva blir det så til oss og våre hunder?"
"Gi kun!" Ble presten ved, "Gi kun den stakkar!
For oss og hundene vil nok Gud sørge."

Husholderen da grep sin kniv og delte
i fire nettopp like stykker brødet,
ga tiggeren det ene, mens han sa
ei altfor blidt: "Et stykke er for deg,
for Jodok et og et for meg og et
for hundene:" Da smilte blidt Sankt Jodok,
og tiggeren gikk bort med stykket sitt.

Det led om litt, da kom Vårherre
i enda verre skikkelse og ba.
"Gi," sa Jodok, "Gi ham kun mitt stykke!
For meg vil Gud jo likevel nok sørge."

Og tredje gang, enda mere arm og sulten,
Vårherre kom igjen og ba om brød.
"Gi", sa Jodok til husholderen,
"Gi ham ditt stykke, gode gamle venn!
For deg vil Gud jo likevel nok sørge."
Og bløtgjort av sin ærefrykt for Jodok
husholderen ga tiggeren sitt stykke.

Da kom, som lam og blind og nesten naken,
for fjerde gang Vårherre foran døren.
"Gi", sa Jodok, "Gi ham det siste stykket.
men neppe hadde tiggeren vendt ryggen,
før det fra himlen lød: "Stor er din tro!
Du Jesu sanne etterfølger, god!
Og det skal skje deg alt som du har trodd."

Husholderen gikk til vinduet, å - se!
Til elvebredden la fire skip
med brød og frukt og vin og olje lastet.

Den gamle tjeneren løp gla der ned,
men ingen skipper fant han, men på stranden
vaiet et snøkvit fane, og på den med gyldne
skrifttrekk flammet disse ord:

"Han som bespiser ravnene og ormen,
har disse fire skip sendt til Jodok,
som ham i dag fire ganger har bespist."


HELLIG TRE KONGERS LEGENDE


De Hellig Tre Konger i Østerlide
til Betlehem lystet de seg å ride.
De hadde jo sett forjettelsens stjerne.
Den viste dem veien dithen fra det fjerne.
Om dagen den satt som en rose på himlen,
om natten fordunklet den stjernevrimlen.
Den fulgte dem tro gjennom Midians ørk,
den lyste dem fram gjennom natten så mørk.

I tredve netter og tredve dager,
de la sikkert tusende mil tilbake.
Så kom de forbi Kong Herodes palass.
Han satt just i glaset i all sin stas:

"Ærverdige herrer, haster det så?"
- "Vi vil ikke inn, vi vil Betlehem nå.
Der Kongenes Konge fornylig er båren
av jomfru så ren som uskyldighetståren.
Å bringe Ham hyllest, det kalte oss dit.
Farvel Kong Herodes! Du spiller vår tid."

"Nei", - ropte Herodes, så falsk og forstilt,
"En narr han som kaller sin hviletid spilt.
Ta sadlene bare av dyrenes rygg!
Så frer jeg hestene deres med bygg,
jeg setter Dere på tronen min glad,
reis bare ikke forbi meg i dag."

- "Da skulle jo reisen vår være forødt.
Det gjelder jo barnet som nylig er født.
Vi Ambra og Virak og Myrra det bringer,
skjønt alt jorden har er for fattig og ringe."
Da ropte Herodes til spott og til tort:
"Hvorfor er den ene av dere så sort?"
"Herodes, han Konge av Morenland er
og gjør seg hvit bare med perler og fjær,
men plukket visst gjerne hver edelsten av
og kronen og alt til den nyfødte ga."
Da fnyste Herodes - han ønsket slett ei
stor lykke de østerlands vise på vei.
Men Gud selv var med dem, og stjernen den brant,
så inn gjennom Betlehems porter de fant,
og stanset slett ikke før stjernen sto stille,
da hadde de funnet den skatten de ville.

Der lå i en stall i en krybbe med strå
den nyfødte spådommen tydet på.
Maria og Josef lå foran på kne,
ja knelende lå det umælende fe.
De Hellig Tre Konger ei gjorde det bedre.
Det syntes de ikke var seg å fornedre.
De tente trearmede Kjerter dertil,
og Ambraen brente i viet ild.
Men vindene bar gjennom blåeste luft
Til konning Herodes den deilige duft.
Han kjente i hjertet et hemmelig stikk,
og mennene skalv for hans arrige blikk.


ETTER TIDENS LEILIGHET


(Mel.: Folketone fra Setesdal)

Stenen i stefanens panne -
den er løgnen mot det sanne.
Tåpelige, grumme hånd
som vil sikte på en ånd.
Ha, hva seiersglans der bryter
av det sår hvis blodstrøm flyter.

Løgnen kun sekunden vinner.
Intet sannhetsord forsvinner.
Som et hvift av lette lin
løsner styrtende lavin,
er det nok til å begrave
verden når den er av lave.

Men det må ei hviskes stille.
Sannhetsvenn ei blott må ville.
Vær i ett og alt deg selv!
Det er seirens kunst, min sjel!
Som stefanen mellom stene
må du stå om selv alene.



SPRÅKLÆRE. GRAMATIKK.


(Mel.: Ingrid Sletten... ) Tilrettelagt av
Ingeborg Refling Hagen
Fire små ord har jeg ofte sett:
- I den ørvesle språkboka mi -
artiklene EN, og ET, DEN og DET
- I den ørvesle språkboka mi -

Substantiv - nomen - er navn på en ting:
- I den ørvesle språkboka mi -
en skole, et hus, et skip og en ring
- I den ørvesle språkboka mi.

Adjektiv lærer oss nomenets art
- i den ørvesle språkboka mi -
Som: stor og liten og lodden og bart
- i den ørvesle språkboka mi -

I steden for nomen, pronomenet står:
- I den ørvesle språkboka mi -
Jons hode, hans nese, min arm, ditt lår.
- I den ørvesle språkboka mi -

Tallordet teller opp ting og person:
- I den ørvesle språkboka mi -
To hester, tre sauer, ti mann, tolv barn.
- I den ørvesle språkboka mi -

At noenting skjer, skal oss verbet si:
- I den ørvesle språkboka mi -
Å lese, å synge, å skrive og gå.
- I den ørvesle språkboka mi.

Hvorledes det skjer, har adverbet forklart
- I den ørvesle språkboka mi -
Om ille, om vel, om langsomt og snart.
- I den ørvesle språkboka mi -

Nominer føyes av bindord i hop
- I den ørvesle språkboka mi -
Som: barn eller gamle og smått og stort.
- I den ørvesle språkboka mi -

Forordet foran et substantiv står
- I den ørvesle språkboka mi -
Som: gjennom ei dør og midt i et skår.
- I den ørvesle språkboka mi -

Utropsord røper vår følelses makt
- I den vesle språkboka mi -
Som lidelsens ve, og fy for forakt.
- I den ørvesle språkboka mi -

Av ti taledeler da språket består.
- I den ørvesle språkboka mi -
Igjennom det tanken fra sjelen utgår.
- I den ørvesle språkboka mi -


MORGENSANG


Hei, stå opp nå alle sammen!
Sistemannen skal ha skam.
Solens stråler den har alt
hele verden gyllen malt.

Vær velkommen dag som jaget
fæle ugle ned fra taket.
Hør, nå morgensalmen der
kvitrer svale, spurv og stær.

Tre gang tre velkommen
søte, lyse dag i morgenrøde!
Strål i våre hjerter inn
med ditt klare himmelskinn!


STIGEN


Hvor helst man flere er enn to
man meget sjelden kan forlikes.
Der trettes må
og der skal skrikes.
Ja, mellom gifte vil man finne
at selv det lille tall av to
er nok til endskap på all ro.

I fra en stiges trinn,
fra hver en pinne,
ble hørt en gang slik larm
at alle kunne merke lett,
at striden var i mellom dem
om rang
og fortrinnsrett.
Det trinn som høyest satt
høyt skrek
på høyst naturlig privileg,
å være et slags øvrighet
for dem som fantes lengre ned.

"Hvem er så blind
at han ei øyner
hvor grenseløst
seg frekkhet høyner?
Det snakk om likhet noen fører
og andre elsker så å høre,
er jo urimeligst av alt
hva sunn fornuft - ha ha - har talt
og tenkt av galt.
Blott først og fremst man har i minne
at skjebnen just har anbrakt der
hvor best han passer inn enhver."

"Å unnskyld meg",
falt inn en pinne,
"å, unnskyld meg, jeg ville blott påminne deg
at man av samme tre oss gjorde.
Ved rene slump du deg deroppe ser."

"Kanskje," så lød den høyes svar,
men en gang over deg
man satt meg har.
Det er min rett,
og tiden som på jord
gjør hellig alt,
har helliggjort og den.
Og du, for sent du kommer for igjen
å styrte om den en gang gjorte orden.
Hold bare kjeften pinner,
og dere i hva gjort er
ydmykt finner."

Tilfeldigvis forbi en vismann kom
og stanste ved det skrik og skrål i gangen.
Og med ett grep
han snudde stigen om.
Da ble det slutt på tretten
og på rangen.



NORGES STORTING


(Mel.: Folketone fra Setesdal)

Norges høytidsstund er kommen:
Åpnet har seg tingets hall.
Høyt og lydt i Helligdommen
røster nå hver norges dal.
Agdesid og Trøndelagen
sammen nå kan veksle ord.
Dovre i sin døl er dragen
nå til tinge for sitt Nord.

Se, der sitter Gudbrandsdalen
i en gammel gubbe grå.
Når han reiser seg i salen
hører alle fylker på.
Blå som sine egne fjorder
sitter de der vesterfra,
høye Oppland tar til orde
som på sitt heidsivia.

Der er horden og hålogen.
Dølen taler landets rett.
Som den klare øks i skogen
dypt og hjemlig klinger det.
Norge hører gamle stemmer,
Asbjørns røst fra Medalhus.
Onde tiders flukt forglemmer
dets erindring i sin rus.

Nidaros og Bjørgvin sitter
der i gjeve borgermenn.
I en dommer og en ridder
triner Oslo fram igjen.
Å, Hva fryd for dine tårne,
Akershus i hviten sky!
Herredag av odelsbårne
samles atter i ditt ly.

Håkons hall og Olavs Kirke
reise ville de av grus.
Ha, det var Normannavirke.
Var det ikke Akershus?
Og hva fryd for dine tårne,
så du Håkons tid igjen.
Det beror på norges kårne:
Tidens guder er dens menn.



OMEN ACCIPIO


(Mel.:Folketone fra Setesdal)

Nå ble mitt hus velsignet:
En svale fløy derinn,
så snar og glad som tanken,
der gjennomfo'r mitt sinn.

De begge kom fra himlen.
Lot seg min tanke se,
den gullblå var som svalen,
eller og hvit som sne.

Og make kom med make,
det var et varsel mer.
Ti noe godt ei kommer
alene, sier der.

Uskyldighet og ømhet
just søkte seg et hjem.
Hell deg, min nye hytte,
at du behaget dem!



NORGES KONGER


HARALD HÅRFAGRE erobret det hele riket,
småkongene måtte på jarlestol stige.

EIRIK BLODØKS ble for sin grumhet forjagt,
fikk så i England en greves makt.

HÅKON ADELSTEIN bygde først kirker opp
og vake varder på fjellets topp.

HARALD GRÅFELL lignet Eirik i sinn.
Han brente Sigurd Ladejarl inn.

HÅKON JARL av makten ble grum og hård.
Ham drepte trell Kark i Toras gård.

OLAV TRYGVASON kristnet med ild og ord.
I Svolderslaget han sprang overbord.

EIRIK og SVEIN jarler av Jadeætt,
de skiftet landet og hvermann rett.

HELLIG OLAV kristnet med blodig dåp.
Ved Stiklestad falt han for bøndernes hop.

SVEIN KNUTSSØNN, sønn av den danske Knut
ved renker kom inn og ved flukt herut.

MAGNUS DEN GODE har navnet fortjent.
Han Danmark fikk ved testament.

HARALD HÅRDRÅDE, helten berømt fra Syd,
sin bane fikk av engelske spyd.

OLAV KYRRE anla Bergen by,
hans fredsomhet ga ham velsignet ry.

MAGNUS BARFOT feidet i Vesterhav,
i irlands myrer han fant sin grav.

ØYSTEIN MAGNUSSON, kyndig i landets lov,
han satte sverdet bak bondens plog.

SIGURD JORSALSFAR kjempet i jødeland.
Hans sinn var heftig som ildebrann.

MAGNUS BLINDE, den stakkar, ble blind ført om
av slembedegn i sin kongedom.

HARALD GILLE beviste ved jernbyrd sin rett.
Han handlet ille, det gikk ham slett.

SIGURD MUNN fikk døden i mellom herder
av borgerkrigens løsslupne sverde.

INGE KROKRYGG fr ivrig med Gregers omkring
fra valplass til valplass, fra ting til ting.

ØYSTEIN HARALDSSON, mer hissig en klok.

HÅKON HERDEBREI ligger i Steinavåg.

MAGNUS ERLINGSSON, gamle jarl stakkes sønn,
ligger begravet i Sognesjøen.

SVERRE SIGURDSSON alle fiender vog
som ville stanse hans birkebeintog.
Han kunne latin, var viet til prest.
Når verst det syntes, det gikk han best.

HÅKON SVERRESSON regjerte kun tvende år.

GUTTORM SIGURDSSON døde midt i sin vår.

INGE BÅRDSSON giver baglerne fred.
De syntes ikke å trives derved.

HÅKON HÅKONSSON - gamle - fikk krigen forbi,
nå satt Birkebein bort sine ski.
Med Baglen han talte om gamle slag.
Nå blomstret Norge i glans og mak.

MAGNUS LAGABØTER fikk lovene bedre,

EIRIK PRESTHATER kjempet mot kirkens fedre.

HÅKON MAGNUSSON styrte Norge godt,
holdt prektig hoff på Akershus Slott.

MAGNUS SMEKK alt Sverige også adlød.
I hans tid raste den svarte død.

HÅKON DEN SJETTE med danske Margrete seg giftet
som alle tre rikers forening stiftet.

OLAV HÅKONSSON døde, man vet ei hvorav.
Foreningen stiftedes over hans grav.



HVOR OFTE SKAL GUD TAKKES


Så mange ganger som der er sand
på havsens bund, på flodens strand,
som der er blommer på eng om våren,
som der er dråper av blod i åren,
som der er stjerner på nattens hvelv,
som jeg har syndet mot Gud, jeg selv,
som der i skogen er bar og blader,
og strå og agner i bondens lader,
som der er torner i nypehekk,
som der en småfisk i sten og bekk,
som treet kløves kan ut i splinter,
som sneens flokker i barsken vinter,
så mange ganger som der er mygg
om sommerkvelden på flodens rygg,
som der om høsten er sorte kråker,
som der er aks på en vakker åker,
som der er penger i engelland,
som der er gnister i ildebrann,
som der i kummerens barm er tårer,
som der er spørsmål om råd hos dårer,
som der er taksten på Kongens slott,
som man har venner, når det går godt,
som der er bølgende gress på marken,
som der var levende dyr i arken,
så mange ganger, og flere med,
skal Gud lovprises i evighet.

Amen.

VUGGEVISE


(Mel.: av Tone Groven Holmboe)

Ute blåser sommervind,
gjøken slår i høyen lind,
moder går på grønnen eng,
reder barnet blomsterseng,
strør de bolstre bløte
av de roser røde.

Engen står så gul og grønn,
solen strør sitt gull i sjø'n,
bekken rinner tysst og snøgg
under vidjens bue myk,
bror min bygger dammer
til sin sag og hammer.

Søster feier stuen ren,
pynter ovn med bjerkegren,
og på golvet strør hun så
liliekonvaller små,
rosenknopper skjære:
der skal barnet være.

Vesle gule gåsen ung,
bløt og fin som silkepung,
ror i dam med moder sin,
piller vingen ren og fin,
høna står på stranden,
rent forskrekt av anden.

Skipet gynger att og fram,
flagget rødt som hanens kam,
skipet går til engelland,
bringer barnet perleband,
pene søndagsklær,
for det ikke gråter.




VESLE HANS' EVENTYR


Vinteren er kommet,
se hvor hvit den lyser.
Stakkars gamle bestemor,
hun sitter nå og fryser.
Jeg må gå i skogen
finne kvist og kvast derfor,
hun jo meg så titt hos seg
har varmet ved sitt hjerte.

Vesle hans til skogen
vandrer ufortrøden.
"Stakkars gamle bestemor
har ingen ved til grøten.
Bare ikke ulven,
bare ikke bamsen stor,
bryter fram
fra skogens hjem
og fanger hele gutten.

Gamle bestemor min
må da livet miste.
Stirrer på den ville skog,
til hennes øye brister.
Jeg igjen vil komme,
kjære ulv og bli ditt rov
bare jeg
får gå min vei
med dette lille knippet."

Hør hvor vinden suser,
i de tørre grener.
Vinden har så barsk en røst,
den vil dog bedre mene.
Den vil bare gi Hans
hver kvist som sitter løst.
Hans skal ta den opp igjen
og inn i knippet binde.

Nå er knippet ferdig,
knapt han kan det bære.
Det sin gamle bestemor
vil vesle Hans forære.
Hvor skal vei han finne?
Sneen over stien for.
Glad og angst han tar sin fangst,
men vet ei vei å finne.

"Hu, hvor fælt det rasler.
Bamse, hu, der er den."
Hans han slipper ei sin bør
for alt hva godt i verden.
Liten ekorn bare
all den støy i skogen gjør.
Den kun vil ham veien til
hans bestemor vise.

Liten ekorn foran
hopper langs ad gjerdet,
svinger seg fra gren til gren,
der er ei ondt på ferde.
Vesle Hans baketter
sleper seg på tunge ben.
Gode barn ei ulv og bjørn
tillater Gud å ense.

"Gudsjelov der ligger
bestemors hytte."
Ekorn setter seg på tak,
nå har han gjort sin nytte.
"Nå skal bestemor
varme seg i ro og mak.
Eventyr om skogens dyr
hun skal meg nå fortelle."

Vesle Hans på døren
banker med sitt knippe:
"Kjære gamle bestemor,
du vil vel inn meg slippe?"
Bestemor spør,
så han knapt sitt øye tror:
"Hvor har du vel plukket nå,
de blommer, som du bærer."

Hans ei tror sitt øye.
Er det blitt sommer?
Hver en kvist i knippet var
bedekt med friske blommer.
Heggen sine hvite,
tornen sine røde bar,
birkens blad så frodig satt
som ved midtsommerstide.

Vesle Hans med tårer
seg mot vegg mon vende:
"Hvilken gavn er nå derved?
Det kan jo ikke brenne?"
-"Kan det ikke brenne?
ak, mitt barn, din kjærlighet
er en ild, som, varm og mild,
min vinter gjør til sommer."



NISSER OG DVERGE


Nisser og dverge bygger i berge;
men vi skal mine dem alle her ut.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i lufta med krutt.

Ja, la oss bore dype og store
huller i gråstein og blåstein og flint!
Da, mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget i stykker og splint.

Hurra, det knaller; for et rabalder!
Hurra, minerer, du vinner til sist.
Ti mens vi synger muntre i klynger,
sprenger vi berget ved makt og ved list.

Fjellet skal beve under vår neve;
hurra, minerer, nå knaller ditt skudd!
Nisser og dverge bygger i berge,
hurra, nå miner vi nissene ut!



VI ERE EN NASJON VI MED


Vi ere en nasjon vi med,
vi små en alen lange,
et fedreland vi frydes ved,
og vi, vi ere mange.
Vårt hjerte vet, vårt øye ser
hvor godt og vakkert Norge er,
vår tunge kan en sang blant fler
av Norges æres-sange.

Mer grønt er gresset ingensteds,
mer fullt av blomster vevet
enn i det land hvor jeg tilfreds
med far og mor har levet.
Jeg vil det elske til min død,
ei bytte det hvor jeg er fødd,
om man et paradis meg bød
av palmer oversvevet.

Hvor er vel himlen mere blå?
Hvor springer vel så glade
de bekker som i engen gå
for blomstene å bade?
Selv vinteren jeg frydes ved,
så hvit og klar som strøet med
all stjernehimlens herlighet
og hvite liljeblade.

Jeg ikke vil for fremmed vår
min norske vinter bytte,
og fremmed slott ei nær forslår
imot min faders hytte.
Han sier han er der så fri.
Det ei så nøye fatter vi,
men noe godt er visst deri
som verd er å beskytte.

Gid jeg da snart må blive stor
-jeg har så lenge biet-
at tappert jeg kan verne for
min faders dyre frihet!
Og skulle noen vel med makt
få fedrelandet ødelagt?
Hvert liv, min fader jo har sagt,
er til dets frelse viet.

Det leve da som gran og fyr,
de sterke, eviggrønne,
som stjernene bak sine sky'r
er alltid like skjønne!
Kom vår og høst, som alltid før,
med blomster for min moders dør
med gyllent korn på faders stør,
som vil du dem belønne.

 

Spørsmål og rettinger? Skriv til oss!.
Postadresse: Ingeborgmuseet Fredheim, 2337 Tangen.
Faks: 62 58 23 53

 

Ingeborgmuseet, 2337 Tangen
[Ingeborgmuseet]

Oppdatert 5. juli 1999.
Nettform ©HRMS

Vert for sidene: Museumsnett