I 1944 var tyskerne overbevist om at fange nr. 2331 var sinnssyk og døden nær. Derfor ble hun frigitt, og ble fraktet hjem til Fredheim. Bildet er fra frigivelsen, og hun skjuler ansiktet for at gleden ikke skal vise Gestapo at hun likevel var ved fornuft.
Ingeborg forteller i "Gnister i mørket":
"Plutselig en dag sto søster Ester i døra og lyste: "Du er frigitt. Du skal reise hjem!" (...) det kom flere inn til meg. Og brått gikk det opp for meg at det var noe som hadde forandret seg. Jeg hørte ikke lenger vaktposten. (...) Blomster fra alle. Fra en lege noen usannsynlig veldige roser. (...)
Da med ett fór det en vill redsel i meg. "Skynd dere ut," ba jeg. "Gestapo kommer!" (...) Nå ble de smittet av min redsel og skyndte seg virkelig ut. (...) så ramlet sykestua enda en gang full av tyskere. (...) [De] spyttet ut noen ukvemsord og forsvant. For siste gang."
Hun ble sendt hjem til Tangen fordi Gestapo trodde hun var gal. Det burde de fortsette å tro. Ingeborg var svært svekket av fangenskapet, men kunne bare trene seg opp i all hemmelighet, i løpet av den siste krigsvinteren. Men så kom freden...
"Da freden var et faktum ringte klokkene på Tangen. Vi hikstet til, løp til vinduet.
|
|
Men Ingeborg var svak og avmagret, på det verste hadde hun vært nede i 40 kg. Hun trengte lang tid på å komme til krefter igjen, og på dette bildet fra sommeren 1945 må hun fremdeles støtte seg på en skistav for å gå.
